Forslaget er en bokhandel som ikke klarer å la være i fuske i faget. Vi selger til enhver tid andres gode bøker, men iblant, når trykket blir tilstrekkelig høyt, gir vi etter for trangen til å lage våre egne. Det har alltid vært risikabelt. Og det har alltid gått bra. Så langt har vi sluppet to subjektive oppslagsverk i antologiformat og et kunstner-retrospektiv:
Mer om BLOOM 2016 — 2020 her og her
Felles for disse er at de er blitt møtt med priser for beste bok, knallsterke anmeldelser og begeistring hos publikum. BLOOM ble raskt utsolgt, og av de to bindene av Konversasjonsleksikonets opplag på 10 000 eksemplarer har vi rundt 300 stk igjen på lager.
Prosessen med å skape, finansiere og produsere disse verkene har vært preget av en entusiasme og et overskudd fra både utgiver, bidragsytere og forhåndsbestillere som sitter i hver eneste side.
Skikkelig moro har det vært.
Etter et par år i halvmørket med pandemi og flate batterier er det med ivrig begeistring og nervøse rykninger at vi presenterer en ny bok i en sjanger vi ikke har prøvd oss på før: en barnebok. Eller, sagt så mye mer elegant på forsiden av klassikeren Snorre Sel at Pil stjal det; en fabel for barn og voksne. Denne benevnelsen bærer i seg en løfte vi mener at vi kan innfri: At både den som leser og den som lytter kan ha glede av fortellingen. Alle som har sovnet av kjedsomhet eller ergret seg over lettvintheten som ofte preger barneboksjangeren forstår hva vi snakker om.
Når vi nå forbereder vår fjerde folkefinansiering for å skaffe produksjonsmidlene til boka har vi valgt å tråkke opp en ny sti. Der vi tidligere har presentert et ferdig formgitt verk, inviterer vi denne gangen støtteapparatet med på å svare på spørsmålet: Hvordan skal boka se ut?
Det er flere grunner til at vi gjør det sånn. Klara og Kosmos i Amazonas, på en måte skal være en illustrert fortelling, og vi har ikke det største overblikket over landets (og utlandets, hvorfor ikke?) beste penner i denne sjangeren.
Derfor roper vi simpelthen i skogen: Hvem skal illustrere Klara og Kosmos i Amazonas, på en måte?
Og så lytter vi til dere.
Og én ting til: Illustratørene som yrkesgruppe er under press. Kunstig intelligens har seilt opp som redningen til alle i forlagsbransjen som ikke bryr seg om bøker. Hvorfor betale fagfolk? De har viet livene sine til å opparbeide seg et høyt faglig og kunstnerisk nivå og kan la sin egen forståelse av hva det vil si å være barn eller voksen eller menneske farge arbeidet de gjør. Men en maskin gjør det praktisk talt gratis. Det blir jo høyere profitt da! Hva mer er det å snakke om?
Det er såvidt den arrige bastarden Cappelen Forslag har nok energi å ofre på det tankesettet til å spandere et fuck you. Det er meningsløst å diskutere med markedsavdelingen. Det blir, for å sitere Billy Bragg, som å snakke om poesi med skatteetaten.
Vi rusler bare videre motsatt vei, og håper like mange som før har lyst til å slå følge.
Vi vil markere vår støtte til de ekte illustratørene, de som har studielån og boliglån og innsikt og erfaring. De som gjør noe AI ikke kan - brenner for virket sitt.
Markedskreftene vil eliminere dem.
Vi vil doble arbeidsmengden deres.
Betale dem det de er verdt, ikke det vi klarer å presse dem ned til.
Derfor skal vi bygge et budsjett med rom for to illustratører istedenfor en. To helt forskjellige versjoner av den samme boka, tolket av to forskjellige kunstnere. Faen heller - tre, hvis mange nok hiver seg på! Hadde ikke det vært gøy?
For ordens skyld: Illustrasjonen av forsiden til Klara og Kosmos i Amazonas, på en måte som er gjengitt over er AI-generert. Det er ikke problematisk å leke med AI på privaten (eller, det er det, men det er en annen diskusjon). Dette bildet ble skapt ved å fore Midjourney-softwaren med informasjon fra manuset. AI til skissebruk har vi ingen problemer med, det har i dette tilfellet ikke tatt jobben fra noen.
Men den faktiske kunsten som skal brukes i boka skal komme fra menneskehånd.
Vi har ikke alle svarene ennå. Det er derfor vi er svette i håndflatene. Men hey, denne gangen utarbeider vi det i fellesskap. De som vil kan get in on the ground floor, som det heter.
Det er ikke sikkert at dette går. Men kjedelig blir det ikke.
MER INFO FØLGER!
SYNOPSIS: KLARA OG KOSMOS I AMAZONAS, PÅ EN MÅTE
Den uredde og nysgjerrige skolejenta Klara bor i en bygård i Oslo sentrum sammen med katta Kosmos og faren sin, som er, eller i hvert fall gjerne vil være, astronaut. Han bygger i hvert fall noen som ligner et romskip inne i stua. Den lille trioen er venner med naboene sine, spesielt den pensjonerte, brasilianske enkemannen Dr. Pereira på motsatt vegg.
Herr Pereira er ensom, og tar alltid godt imot Klara og Kosmos når de kommer på besøk.
Men nå har det gått flere måneder siden noen har sett ham. Klara ser etter ham, men kjøkkenvinduet hans er fullstendig overgrodd av planter. Og hvorfor klager vaktmester Steffen over dyrespor i oppgangen hans? Klara har også sett dyrespor. Men ikke fra sånne dyr som finnes her i landet.
Dette må undersøkes.
Klara forbereder seg til en ekspedisjon etter å ha oppdaget at noe definitivt er i gjære i oppgangen til Herr Pereira. Da hun oppdager en svær, pelskledd skapning som roter i skuffene på kjøkkenet til Pereira bestemmer hun seg for å følge etter den. Den eneste måten å gjøre det på er å kaste seg ut i det ukjente, gjennom en port som muligvis ikke er helt tett. Klara og katta hennes virvles dermed inn i en serie livsfarlige begivenheter i en jungel på den andre siden av jorda. Rovdyr til lands og vanns, skeptiske innfødte, uventede hjelpere og avskyelige snømenn; det er mye som må håndteres når Klara skal sikre seg at vennen hennes, den gamle mannen, har det bra.
«Klara og Kosmos i Amazonas, på en måte» er en klassisk portalfortelling om ensomhet, nysgjerrighet, mot, fellesskap, eventyr og yetier.
Klara og Kosmos i Amazonas, på en måte er skrevet av Pil Cappelen Smith, godt hjulpet av sin datter Io. Denne historien har ligget i skrivebordsskuffen i mange år. Da Io flyttet inn på Rikshospitalet med diagnosen leukemi i 2009, ble dagene fort uendelig lange. For å bøte på kjedsomheten og få tankene vekk fra Riksen fortalte Pil historier til henne, gjerne fortellinger som ble funnet opp på stedet. Klara og Kosmos var en av dem som muterte over tid og etterhvert fikk karakter av en føljetong.
Da Io ble erklært i remisjon og kreftfri i 2011 avtok skrønene, men denne ble skrevet ned.
Det er nå blitt pusset og gnikket på og er klar til å forhåpentligvis finne sitt publikum.