Hvor går den hen, tiden?
Det virker som om det var i forfjor sommer eller noe at Forslaget åpnet dørene for første gang, etter at to gamle venner med et felles etternavn fikk innskytelsen om å starte en bokhandel uten å vite noe om handel. Så gikk dagene og nå er vi her. Men det var ikke i forfjor, det var den samme sommeren bomben gikk av i regjeringskvartalet. Synes du det er lenge siden?
Forslaget har vært på en lang reise i mellomtiden. I overført betydning men også helt bokstavelig. Det har skjedd veldig mye og nesten ingenting i det gamle lokalet. Sånn er virkeligheten for mange små og uavhengige foretak. Det oppsummeres best i dokumentaren The Booksellers fra 2019, som “the roller coaster ride between tedium and great bits of commerce and discoveries”. Vi kjenner oss igjen. Men vi har kost oss, mye av tiden. Lest i bøker, lett etter bøker, funnet bøker, kjøpt og solgt og fått og gitt vekk bøker, blitt omtalt i bøker, til og med gitt ut bøker. Og plutselig var Forslaget kommet i tenårene, en liten, uventet seier i seg selv, og to gamle venner var blitt vesentlig eldre og erkjenner det (nok en liten seier, om man vil).
Det høres kanskje stillferdig og støvete ut, men innimellom der har det skjedd ekstraordinære ting, ting som er verdt å mimre om, innenfor døra her, og, innimellom, i verden utenfor. Det gode skip CF har sprunget lekk ved et par anledninger, i hardt vær, og det har vært såpass at det var klokest å holde seg på dekk i tilfelle det beste var å hoppe på sjøen. Men når ting har spisset seg til på den måten har Forslaget oppigjennom lagt en viss ukuelighet for dagen. Brukt minimale ressurser til maksimal effekt, uten å selge noe som ikke kan fås tilbake. Det er vi stolte av. Forslaget er en gasellebedrift, hvis du måler etter andre ting enn omsetning. Og så har vi hatt god hjelp og støtte fra kundene våre, som ser verden litt sånn som vi gjør. Uten dem måtte man ha dykket etter denne sjappa forlengst. En av disse tingene som skjedde, som løste ut voldsom aktivitet og så langvarig stillstand, er det som muligens vil ta knekken på sjappa til slutt. Vi snakker selvsagt om pandemien. Forslaget møtte den på sitt sedvanlige, fregnete vis, slik vi har hatt for vane å møte motstand: Innledende magisk tenkning, på med drakta, kall inn teamet, legg problemet i bakken. Det gikk fint det, i første omgang. The Guardian lagde til og med en liten dokumentar om måten vi håndterte det på. Og alle på huset overlevde uten å jobbe ekstra hardt for det. Kan ikke si vi har merka stort til mikrochip’en i vaksinen engang. Får håpe Illuminati lykkes bedre med 5G-nettet.
Etterpå gikk det trått. Lenge. Folk var blitt skuddredde og ville bare være hjemme med nyinnkjøpt projektor og surdeig. Leit for foretak med sånne marginer som våre. Men akkurat da vi gjorde oss klare til å ta forretningsmodellen vår med bak skuret og avlive den så begynte det å tø opp, gitt! 2024 er det første året siden den tiden hvor vi kan se at det begynner å gå rundt igjen. Turistene er tilbake. Nye studenter i byen. Gamle kunder svinger forbi. Folk myser mot sola. Leser i parken. Good times!
Og så er det at brevet kommer dumpende inn gjennom dørsprekken. Brevet som sier at Cappelens Forslag har lang-Covid. I tiden under og etter pandemien kom det ingen penger inn. Ikke så rart når man er pålagt å være stengt i månedsvis. Men husleien ble det ikke satt noen begrensinger på. Den samlet seg opp, og alt vi kunne gjøre var å be om henstand, for Cappelens Forslag fikk ingen subsidier av Erna vi kunne gjøre opp for oss med. Lurt på hvorfor. Nå er vi der at vi skylder over en kvart million til utleier. Det er verdt å nevne at nesten halvparten av beløpet er renter og utenomrettslige omkostninger og… omkostningsrenter. Tygg på den.
Utleier er nå ute og shopper dørkroker. Og finner vi ikke på noe nå så kan vi ikke hindre dem i å montere den. Vi har vært her før. Og vi har funnet på ting. Konversasjonsleksikon. Konk-O-Meteret. Bloom 2016 – 2020. Vi har gått klar av skjæret i 13 år; Live Life Or Die Tryin’!
Gir vi oss nå? Faen om vi gjør. Det er under sånne vilkår vi er best, dessverre. Once more unto the breach, dear friends; once more.
Så: Cappelens Forslag vil lansere en rekke tiltak for å overleve, om vi så må bygge flåta av saltvann. Vi rister apatien av oss før mørketiden og informerer om en rekke nye prosjekter som du kan bli med å realisere, hvis du ser noe som appellerer til deg. Kom igjen baby, gi oss litt munn til munn. Du vet du vil.
For å unngå infodumper tar vi et prosjekt om gangen. Det første presenteres i morgen, for i dag spiller The The i Oslo for første gang på 35 år.
THIS IS THE DAY
p&a
